Ild i håret og helgepyssel i gullets tegn

Well well, da er det på tide for meg å levere arbeidskrav igjen. I skrivende stund burde jeg skrevet om Jacques Derrida, og ikke om ild og gull. Om dere har vært innom bloggen min tidligere så vet dere at jeg er en profesjonell prokastinator, og det er det jeg praktiserer nå.

Egentlig tenkte jeg å glo på tv nå, men så var det Ungkaren eller Ungkarskvinnen, og da ble jeg så irritert. Hater konseptet. For meg er det vært helt uaktuelt å ha en mann som trenger å kline og knulle på alle andre kandidater før han finner ut at det var akkurat deg han ville ha. Det sier seg selv at det verken er den store kjærligheten eller et varig forhold som venter. Jeg tror heller det er konkurranseinstinktet som slår til. Det skal innrømmes at å "vinne" en premie, selv om det bare er en løsaktig mann med fullstendig fravær av humor eller selvinnsikt kan gi en slags euforisk følelse. Siden tv'n min er fylt av slike overfladiskheter så velger jeg derfor å blogge isteden - om helgepysselen min. Juhuu!

Jakten på de perfekte lyktene til å ha stående på hyllen bak sofaen tar aldri slutt. Jeg elsker levende lys, og fyller til stadighet hyllen bak sofaen til randen. Imidlertid liker jeg ikke å gjøre det om jeg har besøk. Spesielt besøkende med langt hår...

Det er nemlig ikke så festlig å tenne på håret sitt.
Det vet jeg så alt for godt. Been there, done that shit...

Det skjedde i et formelt selskap av ett eller annet slag. Etter å ha lent meg over bordet så merket jeg litt sånne stjerneskuddaktige lyder og lysglimt ved siden av meg. Fordi jeg var engasjert i en samtale så orket jeg ikke bry med med stjerneskuddsakene som jeg bare antok var isfakler av ett eller annet slag, men så begynte sidemannen min å slå meg i hodet, og da ble jeg litt irritert. Ja, faktisk snudde jeg meg og langet ut etter han før jeg spurte hva han i alle dager holdt på med. Da fortalte han meg at håret mitt brant og han holdt på med slukningsarbeidet. Det syntes jeg var et flott tiltak som jeg straks berømmet han for.

Det er lenge siden, på 80-tallet med stort, tupert hår stivet opp med to liter Clynol hårspray. Anbefales om du ønsker kjøre et litt spicy partytrick.

Anyhoe... jeg har pimpa et par gamle lykter jeg har hatt stående i en evighet.

Før:

Etter:

Siden jeg er over normalt gla' i gull og glamour så kjørte jeg på med bladgull. Om dere får lyst til å leke med bladgull uten særlig bladgull-erfaring, så husk at gullet ofte kan leve sitt eget liv. Det blafrer og flagrer og klistrer seg til alt i umiddelbar nærhet. Jeg brukte spraylim, men vet ikke om dette var et sjakktrekk. Har aldri brukt spraylim til noe som helst tidligere, og jeg syntes det var utrolig klissete. Nå er hele trappa mi klissete og full av gull...

Takk og pris for at jeg tok dette prosjektet utendørs!


Summary
Today I have played with gold leaf. A couple of old lanterns got a layer of gold inside. While I now write they are placed on the shelf behind the sofa - hopefully in safe distance from anyone's hair.
My hair caught fire once - in a dinner party in the 80's. I had this big hairstyle with a generous layer of hairspray. I bent over the table for a second, my hair came in contact with a lit candle and caught fire! Hilarious/traumatic experience. 

Grønt er skjønt

Well well, har dere sett på maken. Først erklærer jeg meg som gjenoppstått blogger, også er det ikke et ord å lese på to uker! Uholdbart! Jeg kan ikke annet enn å unnskylde meg så mye. Jeg har vært døden nær og har stor sett konsentrert meg om å forme den perfekte fosterstillingen samtidig som jeg har sett usømmelige mengder QI. Men fortvil ikke, jeg skal ikke bruke bloggen som en ventil for all den unyttige kunnskap jeg nå har akkumulert – tror jeg…

Mens jeg har ligget og syntes synd i meg selv har jeg mentalt forberedt meg på skoleåret 2017/18. I en tilstand av ekstrem glede over å ha gjort det så bra på vårens eksamen meldte jeg meg for sikkerhets skyld opp i enda et fag dette året. Det var kjempelurt! Spesielt siden jeg ikke kunne møte på første skoledag fordi jeg lå hjemme i fosterstilling. Flink pike som jeg er så sendte jeg melding til skolen og meldte høflig avbud grunnet min kritiske tilstand og lurte på om de ønsket en eller annen uttalelse fra relevant helsepersonell. Dette var to uker siden, og enda har jeg ikke hørt noe fra skolen annet enn at de takker for min henvendelse, at den har fått et saksnummer og at de vil svare så raskt de kan. Jeg venter i spenning!

Jeg gleder meg kjempe-mye til å fortsette på studiet fra i fjor, der skal vi nemlig lære om vitenskapsteori, statistikk og sånt snacks i høst. Yeah! Jeg er en sånn som ikke er så god på å fokusere, så jeg er ikke så opptatt av foreleserne og deres budskap – da er jeg nemlig alt for opptatt av å se på folk. Det er min hobby over alle hobbyer. ELSKER å observere andre mennesker, og tror faktisk jeg er ganske god på det. Observasjon er jo tross alt en stor del av jobben min. På skolen er det spesielt ett menneske jeg gleder meg til å se, nemlig han som alltid sitter på første rad og googler alt professorene sier, for så å rekke opp hånden og fortelle litt mer utfyllende om temaet. Det slår faen ikke feil. Hver jævla time må han ha siste ordet. Hva i all verden ble det stakkars mennesket utsatt for i barndommen? Var han nr. 5 i søskenflokken og sjelden gjenstand for annerkjennelse og ros? I fjor syntes jeg han var veldig spesiell og irriterende. Etter hvert som jeg har tenkt på han så synes jeg bare mer og mer synd i han, og når jeg sier jeg gleder meg til å se han, så blir det kanskje heller litt trist. Vi krysser fingre for at han fikk litt selvinnsikt i ferien og at vi alle får et fruktbart skoleår.

På dette tidspunktet i blogginnlegget ville det vært passende om jeg kom med interessante fakta rundt verdens første toppløse duell, men siden jeg lovte å holde all QI-lærdom borte fra bloggen så vil jeg heller fortelle at jeg er blitt helt grønn. Ikke av misunnelse først og fremst. Iallfall tror jeg ikke det er grunnen, men man vet jo aldri når det kommer til hjernen og hva den suger til seg og grunnene til at den suger til seg det den suger til seg. Anyhoe – jeg er plutselig blitt helt «elsk» på alt som er grønt, og i skrivende stund sitter jeg og forsøker velge en vase. Om dere leser andre blogger enn min, og kanskje til og med viktige blogger med samfunnsaktuelt innhold slik som krisssy så vet dere jo alle at: «Det finnes ikke en mer dyrebar vase enn kjærligheten du føler på for et annet menneske». Det var så dypt uttrykt av Kristine, og budskapet grep meg så intenst. Jeg føler så inderlig for et annet menneske at jeg bare MÅ ha en vase. Usikker på hvor dyrebar den bør være, men jeg vil ha den grønn. Valget står mellom disse to - begge fra Kähler:

 Nå er jeg egentlig ganske fed up av de evinnelige Omaggio-vasene, men se så sart, diskret og vakker denne grønne utgaven er. *hjerteøynesmiley*

For å toppa heile driten så har jeg nå et grønt strikketøy liggende klar - når jeg omsider blir ferdig med dette innlegget. Skulle nesten tro jeg er nr 5 i søskenflokken så mye som jeg skriver ...

Summary:

I have been sick. When I read this blog it seems I am sick a lot. I think blogging is the only thing you can do when you don't function optimally. Well, i have been sick yet another time, and I could not attendt the first day at my new school! So embarassing, but to compensate I plan to really impress the teachers with my first written assignment. 

I have fallen madly in love with the colour green. It is sooo soothing. I have actually painted one of the guest rooms green this summer - picture is coming later. Now I am trying to buy a vase, but are so unsure of which. It will probably end with me buying both. 

Cant blog more now - have to knit a green sweater. 

Gled dere!

Jeg har bestemt meg for å blogge igjen! Og nå er jeg så oppspilt og engasjert at jeg kjenner på lysten til å bruke mer enn ett utropstegn! Jeg er imidlertid ikke et følelsesmenneske, så jeg vet det bare er et forbigående dopaminutslipp i hjernen og lar derfor fornuft og gjeldende normer bestemme utfallet: Kun ett utropstegn!

Jeg regner med at dere alle bevrer av vitebegjær over hvorfor jeg opplever denne lysten til å gjenoppta bloggingen igjen. Jo, nå skal dere høre: jeg så meg med ett rundt og oppdaget at jeg har et utall spennende prosjekt på gang, og disse fyller meg med enormt pågangsmot og entusiasme som bare må deles. Eventuelt er det det faktum at jeg er syk og drikker store mengder hostesaft for tiden, og at det er dennes bivirkninger som forveksles med livsglede. Det vil vise seg etterhvert.

Jeg er blitt 45 siden sist, og det betyr at jeg nå straks er voksen nok til å bruke motorsag. Alle vet at motorsag setter en ekstra spiss på tilværelsen, og jeg logger derfor på slik at dere ikke skal gå glipp av min eventuelle motorsagdebut.

Entusiastisk blogger som klør i kroppen etter å komme igang!

Summary:
I've decided to start blogging again! I know that everyone is overwhelmed by this amazing news and I will do my best not to disappoint you. I have just become 45 years and I am patiently waiting for my mother to give me permission to use chainsaw. This will be the highlight of my life, I'm sure, and I want you all to join me in this adventure.

Juhuu!

I just have to take a nap first, - writing this post made me quite exhausted.