Dagen derpå

Hm...da er årets kvinnedag nok en gang overstått, og jeg hadde i utgangspunktet tenkt å holde kjeft om alt det der. Men så ble vi sittende å diskutere litt i sofaen i går kveld, og da gikk det plutselig opp for meg at jeg er fullstendig på jordet på grunn av min oppvekst og bakgrunn.

Jeg kommer fra en forblåst øy på kysten, hvor det tradisjonelt har vært sterke kvinner som har styrt. Mennene har i generasjoner satt seg i sjarken og satt kurs for horisonten for så å være hjemmefra i måneder og av og til år av gangen. Dette har ført til at damene har måttet tatt ansvar hjemme, enten de ville eller ikke. De har fikset, tatt beslutninger, ordnet opp og styrt som de selv har ønsket og måttet. Nå er jo tidene forandret så det ikke lenger bare er mennene som setter seg i sjarken, men også kvinnene, noe som bare understreker den selvfølgelige likestillingen i hverdagen.

Kort sagt; jeg er vokst opp med en kultur for sterke kvinner, og som en bonus er familien min fylt til randen av rivjern som ikke lar seg pille på nesa. Derfor er jeg alltid like himmelfallen 8. mars, når gatene befolkes litt ekstra av de som mener kvinner ikke har samme rettigheter som menn. Jeg har aldri skjønt problemet!

Inntil i går da jeg leste en artikkel om hvordan kvinner på 60-tallet et eller annet sted her i landet ikke fikk servert øl i halvlitersglass, men i små søte glass de pent skulle nippe til. DA gikk det plutselig opp for meg at det ikke alltid har vært som jeg har trodd.

Men det som da overrasket meg mest var at ikke kvinnene eksploderte på denne uteplassen, og laget et helvete ut av dimensjoner inntil de fikk øl servert i halvlitersglass! Det hadde nemlig skjedd der jeg kom fra, og iallefall om det hadde skjedd meg. Til tross for at øl er noe av det tristeste jeg må drikke, så ville jeg av prinsipp, og på god, gammel trass laget et Gomorra av utestedet, og drukket øl til jeg hadde sett mannen med ljåen.

Det er etter en sånn tankerekke det går opp for meg: Hetty er rødstrømpe... Til tross for all den tid hun bruker for å distansere seg fra disse sneversynte, negativt innstilte, overanalyserende grupperingene.

Merkelig hva man kan oppdage om seg selv i godt voksen alder.

Men anyway...saken er at fra nå av skal jeg bare sitte på sidelinjen og sukke oppgitt over hvor tafatte kvinner egentlig er, uten å si noe, fordi jeg er oppvokst midt i en manne-arbeidsplass, omgitt av sterke kvinner. Jeg er fullstendig inkompetent når det gjelder kvinnesak, for jeg har aldri opplevd det som en sak. Jeg er så jævla dum, som alltid har trodd jeg var like mye verdt som alle andre, og som alltid har gjort akkurat hva jeg har villet. Shame on me!

Helt til slutt vil jeg imidlertid komme med en liten oppfordring til alle dere som er himmelfallen over reservasjonsretten og som i går gikk i tog for å fjerne fastleger som vil reservere seg mot å henvise til abort. Vær snill å sett dere inn i saken, det er IKKE abortloven som er truet! Jeg blir så utrolig oppgitt at jeg bare sitter og puster MED LYD! Det at Youngstorget fylles av kvinner som vil forsvare abortloven får vårt kjønn bare til å framstå som så utrolig dumme, uten evne til å virkelig undersake hva saken egentlig dreier seg om.
Det er en god gammeldags storm i et vannglass! Ikke engang et halvlitersglass, men bare et lite søtt et, som vi bare kan nippe til.