Den store suredagen

I dag har jeg prestert å vært på shopping i sur tilstand. Jeg måtte bare få unna noen ærend og kunne ikke ta hensyn til den svarte sinnstilstanden som snek seg innover meg.
Grunner til suringa var vel sånn generell mangel på søvn og at man har en drittkaill som hverken er tankeleser eller innehaver av generelle superkrefter. I tillegg hadde min nyinnkjøpte lader til laptopen vist seg å være særdeles ustabil, og måtte derfor byttes.

Hater å måtte bytte ting!

Spesielt når jeg valgte kjøpe den på et sted jeg sjelden ferdes, og som jeg da måtte dra langt avsted for å få byttet.

Men med det samme jeg var der og byttet, så tenkte jeg få unna andre ærend i tillegg. Lille-Hetty hang på slep og vi satte blant annet kursen for Søstrene Greene hvor hun kjøpte litt pynt til det lille juletreet sitt (kjøpt på IKEA).

Jeg handlet også...

Ja, det er nødvendig å ha reinsdyrøredobber.
Nå skal det sies at vi kjøpte masse annet smart også altså, sånn til vårt forsvar.

Det var imidlertid i kassa på Søstrene Grene det begynte skjære seg.
Kassadamen: "Du bør ha to vesker til alt det der."
Jeg: "Jeg tror jeg får plass i èn."
Kassadamen: "Nei, det går nok ikke. Du må ha en til."
Jeg: "Ok" *sukkeroppgittoveråmåttebæretoknitretepapirposer*

Så begynte jeg pakke, og alt gikk kjempefint opp i den ene posen.

"Hah, jeg fikk rett, din besserwisser av en kassadamedrittkjærring", tenkte jeg triumferende, men sa "Fikk plass til alt i èn likevel jeg, så jeg skal ikke ha den siste"
Kassadamen: "Da kan du bare ta med deg den siste posen da"
Jeg: "Hæ?! Hvorfor skal jeg gidde bære på en tom pose?!"
Kassadamen: "Nei, du behøver selvfølgelig ikke om du ikke vil".
Jeg: "Har jeg betalt for posene altså?"
Kassadamen: "Ja"
Jeg: "Men jeg vil jo ikke betale for den som jeg ikke behøver"

Etter dette siste utsagnet satte jeg et strengt blikk i damen. Litt sånn blikk som jeg har sett Tony Soprano bruke når han skal sette på plass sine medarbeidere.
Kassadamen tok ikke hintet og sto bare og glodde ut i luften.
Jeg sto fortsatt foran kassen og stirret hardt på henne.

Omsider så hun på meg...med et spørrende blikk.
Jeg: "Får jeg pengene for posen snart eller?!"
Kassadamen: "Det er bare 1,94 kr altså."
Jeg: "Passer meg utmerket" også rakte jeg fram hånden.
Da åpnet kassadamen endelig pengeskrinet sitt og ga meg to kroner.

Jeg tenkte jeg skulle ta imot de to kronene på en sånn litt nonchalant og kul måte, men det som skjedde var at jeg glemte lukke hånden, så da jeg svingte meg rundt og skulle gå, så suste de to kronene ut av hånden min og inn under pakkebenken.

Nå hadde jeg dratt dette så langt at jeg ikke bare kunne gå derfra uten de jævla pengene, så derfor toppet jeg min gjesteopptreden på Søstrene Greene i dag ved å gå ned på alle fire og virre rundt under pakkebenken deres med rumpa i været, bare for å finne mine to verdifulle kroner.

Ja, jeg fant dem, og gikk derfra med en fullstappet pose og hevet hode.

Da jeg kom hjem viste jeg fram de to kronene til Snekker'n (eller akkurat i dag bedre kjent som drittkaill'n) og fortalte beskjemmet sure-historien min.
Han døpte de to kronene "The money of shame" og puttet dem i en boks med alt mulig annet man strengt tatt ikke vil se. Der ligger de godt.

Summary:
I have been in a very cranky mood today. Despite this cranky mood I chose to do some shopping. Not a good idea, since I ended up being weird and quarrelsome at a store. Before I came out of the store I had crawled around on the floor of the shop picking up change currency. Not a good day.