lørdag 16. september 2017

Ild i håret og helgepyssel i gullets tegn

Well well, da er det på tide for meg å levere arbeidskrav igjen. I skrivende stund burde jeg skrevet om Jacques Derrida, og ikke om ild og gull. Om dere har vært innom bloggen min tidligere så vet dere at jeg er en profesjonell prokastinator, og det er det jeg praktiserer nå.

Egentlig tenkte jeg å glo på tv nå, men så var det Ungkaren eller Ungkarskvinnen, og da ble jeg så irritert. Hater konseptet. For meg er det vært helt uaktuelt å ha en mann som trenger å kline og knulle på alle andre kandidater før han finner ut at det var akkurat deg han ville ha. Det sier seg selv at det verken er den store kjærligheten eller et varig forhold som venter. Jeg tror heller det er konkurranseinstinktet som slår til. Det skal innrømmes at å "vinne" en premie, selv om det bare er en løsaktig mann med fullstendig fravær av humor eller selvinnsikt kan gi en slags euforisk følelse. Siden tv'n min er fylt av slike overfladiskheter så velger jeg derfor å blogge isteden - om helgepysselen min. Juhuu!

Jakten på de perfekte lyktene til å ha stående på hyllen bak sofaen tar aldri slutt. Jeg elsker levende lys, og fyller til stadighet hyllen bak sofaen til randen. Imidlertid liker jeg ikke å gjøre det om jeg har besøk. Spesielt besøkende med langt hår...

Det er nemlig ikke så festlig å tenne på håret sitt.
Det vet jeg så alt for godt. Been there, done that shit...

Det skjedde i et formelt selskap av ett eller annet slag. Etter å ha lent meg over bordet så merket jeg litt sånne stjerneskuddaktige lyder og lysglimt ved siden av meg. Fordi jeg var engasjert i en samtale så orket jeg ikke bry med med stjerneskuddsakene som jeg bare antok var isfakler av ett eller annet slag, men så begynte sidemannen min å slå meg i hodet, og da ble jeg litt irritert. Ja, faktisk snudde jeg meg og langet ut etter han før jeg spurte hva han i alle dager holdt på med. Da fortalte han meg at håret mitt brant og han holdt på med slukningsarbeidet. Det syntes jeg var et flott tiltak som jeg straks berømmet han for.

Det er lenge siden, på 80-tallet med stort, tupert hår stivet opp med to liter Clynol hårspray. Anbefales om du ønsker kjøre et litt spicy partytrick.

Anyhoe... jeg har pimpa et par gamle lykter jeg har hatt stående i en evighet.

Før:


Etter:



Siden jeg er over normalt gla' i gull og glamour så kjørte jeg på med bladgull. Om dere får lyst til å leke med bladgull uten særlig bladgull-erfaring, så husk at gullet ofte kan leve sitt eget liv. Det blafrer og flagrer og klistrer seg til alt i umiddelbar nærhet. Jeg brukte spraylim, men vet ikke om dette var et sjakktrekk. Har aldri brukt spraylim til noe som helst tidligere, og jeg syntes det var utrolig klissete. Nå er hele trappa mi klissete og full av gull...

Takk og pris for at jeg tok dette prosjektet utendørs!


Summary
Today I have played with gold leaf. A couple of old lanterns got a layer of gold inside. While I now write they are placed on the shelf behind the sofa - hopefully in safe distance from anyone's hair.
My hair caught fire once - in a dinner party in the 80's. I had this big hairstyle with a generous layer of hairspray. I bent over the table for a second, my hair came in contact with a lit candle and caught fire! Hilarious/traumatic experience. 

søndag 3. september 2017

Grønt er skjønt

Well well, har dere sett på maken. Først erklærer jeg meg som gjenoppstått blogger, også er det ikke et ord å lese på to uker! Uholdbart! Jeg kan ikke annet enn å unnskylde meg så mye. Jeg har vært døden nær og har stor sett konsentrert meg om å forme den perfekte fosterstillingen samtidig som jeg har sett usømmelige mengder QI. Men fortvil ikke, jeg skal ikke bruke bloggen som en ventil for all den unyttige kunnskap jeg nå har akkumulert – tror jeg…

Mens jeg har ligget og syntes synd i meg selv har jeg mentalt forberedt meg på skoleåret 2017/18. I en tilstand av ekstrem glede over å ha gjort det så bra på vårens eksamen meldte jeg meg for sikkerhets skyld opp i enda et fag dette året. Det var kjempelurt! Spesielt siden jeg ikke kunne møte på første skoledag fordi jeg lå hjemme i fosterstilling. Flink pike som jeg er så sendte jeg melding til skolen og meldte høflig avbud grunnet min kritiske tilstand og lurte på om de ønsket en eller annen uttalelse fra relevant helsepersonell. Dette var to uker siden, og enda har jeg ikke hørt noe fra skolen annet enn at de takker for min henvendelse, at den har fått et saksnummer og at de vil svare så raskt de kan. Jeg venter i spenning!

Jeg gleder meg kjempe-mye til å fortsette på studiet fra i fjor, der skal vi nemlig lære om vitenskapsteori, statistikk og sånt snacks i høst. Yeah! Jeg er en sånn som ikke er så god på å fokusere, så jeg er ikke så opptatt av foreleserne og deres budskap – da er jeg nemlig alt for opptatt av å se på folk. Det er min hobby over alle hobbyer. ELSKER å observere andre mennesker, og tror faktisk jeg er ganske god på det. Observasjon er jo tross alt en stor del av jobben min. På skolen er det spesielt ett menneske jeg gleder meg til å se, nemlig han som alltid sitter på første rad og googler alt professorene sier, for så å rekke opp hånden og fortelle litt mer utfyllende om temaet. Det slår faen ikke feil. Hver jævla time må han ha siste ordet. Hva i all verden ble det stakkars mennesket utsatt for i barndommen? Var han nr. 5 i søskenflokken og sjelden gjenstand for annerkjennelse og ros? I fjor syntes jeg han var veldig spesiell og irriterende. Etter hvert som jeg har tenkt på han så synes jeg bare mer og mer synd i han, og når jeg sier jeg gleder meg til å se han, så blir det kanskje heller litt trist. Vi krysser fingre for at han fikk litt selvinnsikt i ferien og at vi alle får et fruktbart skoleår.


På dette tidspunktet i blogginnlegget ville det vært passende om jeg kom med interessante fakta rundt verdens første toppløse duell, men siden jeg lovte å holde all QI-lærdom borte fra bloggen så vil jeg heller fortelle at jeg er blitt helt grønn. Ikke av misunnelse først og fremst. Iallfall tror jeg ikke det er grunnen, men man vet jo aldri når det kommer til hjernen og hva den suger til seg og grunnene til at den suger til seg det den suger til seg. Anyhoe – jeg er plutselig blitt helt «elsk» på alt som er grønt, og i skrivende stund sitter jeg og forsøker velge en vase. Om dere leser andre blogger enn min, og kanskje til og med viktige blogger med samfunnsaktuelt innhold slik som krisssy så vet dere jo alle at: «Det finnes ikke en mer dyrebar vase enn kjærligheten du føler på for et annet menneske». Det var så dypt uttrykt av Kristine, og budskapet grep meg så intenst. Jeg føler så inderlig for et annet menneske at jeg bare MÅ ha en vase. Usikker på hvor dyrebar den bør være, men jeg vil ha den grønn. Valget står mellom disse to - begge fra Kähler:
 Nå er jeg egentlig ganske fed up av de evinnelige Omaggio-vasene, men se så sart, diskret og vakker denne grønne utgaven er. *hjerteøynesmiley*


For å toppa heile driten så har jeg nå et grønt strikketøy liggende klar - når jeg omsider blir ferdig med dette innlegget. Skulle nesten tro jeg er nr 5 i søskenflokken så mye som jeg skriver ...

Summary:
I have been sick. When I read this blog it seems I am sick a lot. I think blogging is the only thing you can do when you don't function optimally. Well, i have been sick yet another time, and I could not attendt the first day at my new school! So embarassing, but to compensate I plan to really impress the teachers with my first written assignment. 
I have fallen madly in love with the colour green. It is sooo soothing. I have actually painted one of the guest rooms green this summer - picture is coming later. Now I am trying to buy a vase, but are so unsure of which. It will probably end with me buying both. 
Cant blog more now - have to knit a green sweater. 

lørdag 19. august 2017

Gled dere!

Jeg har bestemt meg for å blogge igjen! Og nå er jeg så oppspilt og engasjert at jeg kjenner på lysten til å bruke mer enn ett utropstegn! Jeg er imidlertid ikke et følelsesmenneske, så jeg vet det bare er et forbigående dopaminutslipp i hjernen og lar derfor fornuft og gjeldende normer bestemme utfallet: Kun ett utropstegn!

Jeg regner med at dere alle bevrer av vitebegjær over hvorfor jeg opplever denne lysten til å gjenoppta bloggingen igjen. Jo, nå skal dere høre: jeg så meg med ett rundt og oppdaget at jeg har et utall spennende prosjekt på gang, og disse fyller meg med enormt pågangsmot og entusiasme som bare må deles. Eventuelt er det det faktum at jeg er syk og drikker store mengder hostesaft for tiden, og at det er dennes bivirkninger som forveksles med livsglede. Det vil vise seg etterhvert.

Jeg er blitt 45 siden sist, og det betyr at jeg nå straks er voksen nok til å bruke motorsag. Alle vet at motorsag setter en ekstra spiss på tilværelsen, og jeg logger derfor på slik at dere ikke skal gå glipp av min eventuelle motorsagdebut.

Entusiastisk blogger som klør i kroppen etter å komme igang!

Summary:
I've decided to start blogging again! I know that everyone is overwhelmed by this amazing news and I will do my best not to disappoint you. I have just become 45 years and I am patiently waiting for my mother to give me permission to use chainsaw. This will be the highlight of my life, I'm sure, and I want you all to join me in this adventure.

Juhuu!

I just have to take a nap first, - writing this post made me quite exhausted.

søndag 11. oktober 2015

Helgepyssel og formaninger

I dag vil jeg først og fremst vise fram helgens pyssel. En gang var jeg i en butikk hvor de hadde en vegg full av ulike rammer malt i akkurat samme farge som veggen de hang på. Alt var så rolig og harmonisk i samme farge. Jeg syntes det var supervakkerkult!

I helgen har jeg forsøkt lage tilsvarende supervakkerkul utsmykking her hjemme. Helt samme farge ble litt kjedelig, så jeg klinte til med Britney Spears i tillegg. Og fordi jeg er en glam-hore så måtte jeg jo også ha bittelitt gull.


Så vil jeg fortelle om at jeg for et par uker siden hadde veldig vondt i ryggen. Faktisk var det så vondt i ryggen at jeg trodde jeg skulle kveles. Kveles fordi jeg ikke fikk til å trekke pusten. Altså pilte Pingle-Hetty til legen og søyt til seg doktor-dop.

Så var livet fint igjen. Fortsatt hadde jeg problemer med å trekke pusten, men doktor-dop gjør at hjernen tenker at det er helt greit å ikke trekke pusten så innmari. Det er deilig å trekke pusten bare litt lissom. I tillegg var jeg ikke surfitte på mange dager, til tross for at Snekkeren var her - og pustet. På et tidspunkt tenkte jeg: "Så koselig at Snekker'n puster!"

Her ser dere hvorfor dere alle skal være veldig skeptisk til å spise doktor-dop, samt innta andre ting som gjør at dere plutselig glemmer å være surfitter! Man kan bli avhengig av sånne ting og da er du bøttføkked og kan ende opp på Plata. Dag tre valgte jeg derfor å ikke spise tabletten min. Jeg fikk til å trekke pusten, det gjorde riktignok vondt, men luften gikk inn i lungene og det er poenget. Det er veldig viktig å stoppe med leken mens den er god. Det har mine foreldre gjentatt til det kjedsommelige, samt at jeg har sett hvor trist leken kan bli om man ikke stopper i tide. Det var alltid når leken var på overtid at fetteren min knakk armer og fikk hull i hodet.





søndag 20. september 2015

Farger og politikk og sånn

Da er jeg i ferd med å sette litt farge på tilværelsen. Ingen logisk grunn til denne uvettige omgangen med farger jeg har hatt i det siste. Det blir bare sånn.

Det begynte med at jeg omsider malte den svarte veggen i stua.
Så tok jeg helt av, ommøblerte og gjøv løs med fargerike kelimputer.




Nå må jeg skyte inn, sånn bare fordi det nettopp var kommunevalg, at jeg har lagt fargene rødt og grønt for hat.

Dere som har fulgt bloggene mine vet at reklame vekker hunndjevelen i meg. Jeg fatter rett og slett ikke hvorfor det skal være så vanskelig å la være å gi meg reklame! Det er et godt synlig klistremerke på postkassen min med et stort NEI på. Fordi naboene anser meg å være en politisk korrekt inspirasjonskilde så har alle andre i gata også gått til anskaffelse av likt klistremerke.

Samtlige politiske partier klarte respektere NEI-klistremerket mitt...unntatt Rødt og Venstre.

Dette gjør at jeg tenker:
1. ...at disse to partiene driter i miljøet. Etter å ha takket nei til reklame for flere år siden så har jeg sjelden så mye papir at papirdunken fylles hver måned. Før klistremerket var den stappfull etter en uke! Jeg kødder ikke!

2. ...alternativt så driter de IKKE i miljøet, men bare i meg og mine valg. Det er nesten verre. Nå ser og hører jeg jo ut fra de politiske debattene og av lovene politikere lager at de ikke har spesielt høye tanker om oss velgere. De synes å ha en generell oppfatning om at vi er tette og bør beskyttes mot oss selv. Imidlertid synes jeg det er skummelt når de går så langt at de rett og slett nekter respektere oss.

Punkt 3 kunne vært at de var analfabeter og ikke klarte lese denne berømte NEI-lappen min. Skal man dømme ut fra grammatikken på enkelte politiske reklamer så skjønner jeg at dette området kan være utfordrende, men om det er så ille at de ikke klarer tyde et enkelt NEI så bør de finne noe annet å holde på med. Jeg forventer akkurat det samme av politikere som av resten av samfunnet. Et nei skal respekteres! Jeg føler at Rødt og Venstre har VOLDTATT postkassen min.

Ja, jeg har stemt, men det er så lenge siden at jeg på mandag hadde rukket glemme at det var valg. Det ble med andre ord en lite surprise-party mandag kveld. Jeg liker valgstemningen og å se resultatene. Dessverre er jeg ikke så engasjert kommunepolitikken her jeg bor, så jeg sjekker bare det aller nødvendigste for å kunne avgi stemme. Jeg må innrømme det er mye mer spennende å se hva som skjer på Smøla, for det er jo der jeg skal bo når jeg er lei av å bo her. Det hadde vært så fint om øya ikke var helt føkka opp til jeg kom tilbake. I år var det faktisk litt morsomt valg på Smøla og jeg tror kanskje øya holder seg flytende til jeg kommer hjem igjen.

Sånn helt til slutt må jeg dementere en påstand jeg kom med i forrige innlegg. Jeg skrev at Lille-Hetty skulle reise til andre siden av jordkloden. Det viser seg nå når hun er kommet fram at dette ikke stemmer. Det er bare 6 timers tidsforskjell, så da er det vel bare en kvart del av jordkloden mellom oss. Dette er imidlertid langt nok unna til at hun ikke kan bistå med dopapirhjelp når jeg nok en gang akkurat for seint har oppdaget at det er tomt...

søndag 16. august 2015

Mensa Rotunda 1,5

Hekledilla.no. Jeg har heklet dag ut og dag inn i en måned nå. Kun avbrutt av jobb.

Det begynte med at jeg skulle hekle bikini til LilleHetty som om litt reiser til andre siden av jordkloden. Der er det litt varmere enn her, og behovet for heklebikinier er voldsomt! Den ene bikinien ender opp med å bli 10 bikinier før jeg finner prosessen gjespende kjedelig (ny rekord?!).

Deretter kom jeg på at jeg skulle hekle teppe til å ha under juletreet (greit med alt som er unnagjort før desember). Så kom jeg på at jeg vil ha et jute-teppe. Etter å ha leita etter tykk jutegarn i evigheter (tre timer) så endte jeg opp med 12 nøster tynn jute. Og når tråden er tynn blir teppet litt mindre...faktisk så lite at det passer akkurat som dekkebrikker!

Nå er planen å lage 12, men jeg merker allerede etter to at det skal holde hardt å holde fokus så lenge. Jeg er midt i dekkebrikke nr. tre i skrivende stund og nå er vi sultne så vi har dekket til ekstrem sein frokost (evt. lunch eller kanskje second breakfast).


Ut fra overskriften lurer du sikkert på hva i all verden dette har med et rundt bord å gjøre. Den opprinnelige planen var at jeg skulle vise fram det neste runde bordet jeg har dekorert. Imidlertid er dekoren så tidkrevende (også blir jeg så fort lei...) at jeg kun har kommet halvveis eller noe sånt. Dessuten har jeg gått tom for tusjer og glemt kjøpt nye...

Foreløpig ser bordet sånn ut:


Summary: I have got a new hobby: Crochet! It is so fun! Well, not fun in the HAHA-way, but more in the "Oh, this is what I want to do today"-way.
I am also showing you picture of my little round table that I am giving a mandala-decor. I use sharpies and keep on drawing. It is a quite peaceful process.

lørdag 13. juni 2015

Mensa Rotunda 1

Av en eller annen grunn har jeg pådratt meg endel runde bord. Samtlige avtjener utetjeneste. De er forholdsvis kjedelige, og av den grunn har jeg over en lengre periode fundert på hvordan jeg kan pimpe dem - på en kjapp måte.

I dag kom jeg på at jeg ville dekke bordplaten på det største bordet med marokkanske fliser. Nå har det seg sånn at jeg ikke fant noen marokkanske fliser da jeg fikk idéen så jeg måtte lage dem selv...

Løsningen ble å lage stempel med marokkansk flisemønster. Så var det bare å stemple på mønsteret i helt vanlig hvit veggmaling. Tilslutt må jeg overflatebehandle med voks. Enn så lenge står det å tørker (les: jeg ble så lei og orker ikke gjøre mer i dag).






Summary: 
I have given my concrete outdoor table some moroccan tiles - fake. Fun and easy DIY suitable for a lazy saturday. Notice my flower - a romantic gift ;-)

lørdag 23. mai 2015

Om betong og løgner...

Uff, nå har jeg ikke blogget på en stund igjen, og nå blogger jeg bare fordi det inngår i prokrastineringen min. Jeg skal egentlig skrive en artikkel og male gangen. I slike tilfeller foretrekker jeg å blogge om ting jeg har laget av betong. Slik som dette stettefatet.
Det er ikke bare betong, men også litt lysestake. Eller - det var lysestake i sitt forrige liv - før jeg støpte den fast i en betongplate.
Nå hadde jeg vel strengt tatt ikke behov for det fatet, for når det kom til stykke så hadde jeg jo ingenting å legge oppå det. I fotoøyeblikket ble det brukt til diverse påskepynt, som jeg ikke har orket rydde bort ennå...såvidt meg bekjent er det også påske neste år.

I tillegg til å bruke unødvendig mye tid på betong så har jeg lest ting også. Blant annet en fascinerende selvbiografi som førte til at jeg pådro meg en heftig forfatterforelskelse. Det var forfatterens egen skyld, for han hadde valgt å dekorere forsiden på boken med sitt eget portrett. Han så så rufsete og trist ut at jeg ikke klarte holde følelsene mine under kontroll. I tillegg leste jeg på sengen, og jeg blir så lett forelsket i dem jeg deler seng med.
Det er over nå altså. Jeg begynte lese Pondus istedet. Nei, jeg blir ikke forelsket i Pondus da det er fysisk umulig for meg - regner med han snakker bergensk.

Jeg har lest noe annet spennende også. En undersøkelse. Og før du gjesper oppgitt over mine kjedsommelige aktiviteter så kan jeg bare få skyte inn at undersøkelsen handlet om hva vi lyver om.

Ikke overraskende så fortalte undersøkelsen at vi lyver for å imponere andre. Vi lyver blant annet om å ha hoppet i fallskjerm og møtt kjendiser. Jeg har ALDRI hoppet i fallskjerm, men jeg har kjørt heis med Unni Lindell...og da lyver jeg ikke altså! Æresord! Det var skremmende å være så nær Unni Lindell. Hun ser småskummel ut. Eller kanskje man bare får et litt småskummelt uttrykk av å bli stirret i senk av nysgjerrig heismedpassasjer som forventer at man skal myrde noen der og da -  sånn helt ut av det blå?

I tillegg så lyver 25% av løgnerne om at de har sittet i fengsel...
Nei, de lyver ikke AV seg å ha sittet i fengsel, de lyver PÅ seg tid bak lås og slå.

Lille-Hetty har en teori om at det må være for å dekke eventuelle hull i CV'en sin: "Nei, jeg brukte ikke hele 2010, samt de 8 første månedene av 2011 med å sitte naken foran PC'en og spille World of Warcraft! Jeg satt i fengsel". Eventuelt bruker man fengselsopphold som dekkhistorie for det året man turnerte med synth-bandet sitt. Hm...eller kanskje for de fem årene man satt med laptopen i fanget og blogget om at man malte ting hvite og laget unyttige ting av betong...

onsdag 1. april 2015

Påskeforberedelser

Før påske hadde jeg planer om å marmorere egg som jeg kunne pynte med...

Vel, det skjedde ikke. Jeg har vært i litt dårlig form den siste tiden så alt jeg har gjort er blitt en slags "kjappogenkel"- utgave av de opprinnelige planene. Marmorering ville ta alt for mye tid og energi til at jeg orket begynne på det. Istedet fant jeg Miffy.

Da jeg så disse Miffy-eggene på instagram trodde jeg det ville ta 2 sekunder å tegne ansikt på eggeskallene. Det viste seg å være bittelitt mer krevende. Det er nemlig ikke så veldig enkelt å finne passende tegneredskap som festet på egg, ei heller å sørge for en nogenlunde symmetri i Miffys ansikt. Etter to egg ble jeg lei. Da bestemte jeg at mottoet mitt fra nå av skal være: "Less is more"...


Jeg har også laget kake...eller...jeg holder vel ærlig talt på å lage den ennå. Mamma og pappa kommer på påskebesøk (med mat til meg :-)), og da bør man ha en kake å by på. Etter å ha hengt unødvendig lenge på diverse rosa bakeblogger så endte jeg opp med å skulle lage Oreo-kake. De ser veldig fine ut, så det får jeg helt sikkert til å lage, tenkte jeg og satte igang.

Grunner til å velge Oreo-kake:
Man behøver ikke involvere stekeovnen - altså skal ingenting heves eller noe sånt.
Alle ingredienser skal bare knuses eller blandes - høres veldig enkelt ut.
Enkelte deler av kaken kan lages av ting man bare heller ut av en pose...slik som sjokolademoussen...

Det var bare det at sjokolademoussen på butikken var iblandet sjokoladebiter og det sto det ingenting om i oppskriften. Lille-Hetty sjekket 7 dagligvarebutikker i nær-(og tilslutt fjern-)miljøet. Ingen sjokoladebitfri sjokolademousse var å oppdrive.

Så da måtte jeg gjøre sånn:

Her siles sjokolademoussestøvet slik at sjokoladebitene ikke kommer med. Det viser seg at Freia lager egne små biter til denne bruken, og ikke bare hakker opp en stor melkesjokolade slik jeg trodde. Småbitene var så pene at jeg ikke kunne spise dem, så jeg har dem nå stående på et lite glass.

Kaken er imidlertid ikke ferdig ennå. Jeg har nemlig havnet opp i tidenes dilemma; i oppskriften står det at kaken skal lages dagen før den skal spises, mens det på sjokolademousse-pakken står det at moussen må spises samme dag som den blir laget.
Hjelp!

Summary:
I have made Miffy easter eggs. I thought it would be a very fast and easy DIY. Not really. After making two I was fed up.
I am also making a cake. It's supposed to be an Oreo-cake. But it seems impossible to find the right ingredients so the cake is now kind of halfway finished. I think I am fed up of baking also... 

tirsdag 24. februar 2015

Og dermed ble juletreet ryddet bort...

Ja, du leste riktig. Juletreet har fått stått helt til nå. Dette er det to grunner til. For det første elsker jeg jul, og vil holde på den så lenge så mulig. Spesielt koselig er det med jul i disse triste vintermånedene etter jul.

Den andre grunnen tar litt lenger tid å forklare. Det hadde seg nemlig sånn at jeg for lenge siden sydde ensfargede, røde gardiner og hengte dem opp i kjøkkenvinduene mine...dette var tilfeldigvis i november/desember. Jeg tenkte ikke på dem som spesielt julete (for å være dønn ærlig var gardinfargen et feng shui-grep), men naboene tolket visstnok mine gardiner til å være "julegardiner". Tiden gikk og det ble slutten av januar. Via en venninne kom det meg for øret at enkelte sneversynte sutre-kjerringer hadde påpekt at jeg enda ikke tatt ned julegardinene jeg hadde på kjøkkenet.

Er det noe som gjør meg mer trassig enn sneversynte mennesker som blander seg bort i andres måte å gjøre ting? Nope...

Slik gikk det til at det plutselig gikk sport i å holde fast på julepynten. Spesielt julepynt som sto og glimret med sitt nærvær for omverdenen i vinduene og sånn. Jeg ville gjerne sjekke ut hvor lang tid det tok før de der sur-fittene slengte kommentarer til meg om julen min. Dessverre passer sånne dårlige blad seg vel for å røpe favoritthobbyen sin, nemlig å fordømme og baksnakke andre, så ingen sa noenting til meg...eller jeg skjønte det  bare ikke. Dette førte ofte til at jula varte helt til påske.

Dessverre kunne jeg ikke ha treet så lenge, i og med at det mistet nålene sånn like etter nyttår grunnet manglende vanning (jeg glemmer så lett å gjøre kjedelige ting). Så da jeg i år for første gang hadde fake-tre, så skulle jeg virkelig ta'n heeelt ut og ha juletreet så lenge jeg ville. Her er det imidlertid ingen slarvete, slemme kjærringer, så nå ble det litt kjedelig med det treet. Nå står det på en bod nede i kjelleren.

Da treet forsvant ble stua litt sånn der død og dørgende kjedelig. Først tenkte jeg male den svarte veggen i en hårreisende farge! Men så kom jeg på at jeg var altfor lat til å orke maskere alle listene akkurat da, så da dukket jeg ned i klistremerkeskuffen min. Jeg fant gull-dots :-) Fryd og glede! Vet ikke om jeg har informert om det, men jeg er glamhore. Gull får det til å føles som om jeg har glitter som suser rundt i blodet mitt og kiler meg. Det kiler deilig, ikke sånn irriterende så du får lyst å utøve vold.

Her ser dere resultatet.
Ja, jeg bruker sko til random pynt rundt omkring. Sko er av og til vakker design.
Om du synes det er veldig uhygienisk så tenk på at man finner fler og farligere bakterier på dørhåndtak og tastatur enn i og på sko og do.

Personlig synes jeg det ligner bittelitt på en stjernehimmel :-)
Som dere ser så holder jeg på å male dørene. Er nå ferdig med å sparkle og pusse.

Summary: 
Last night I pimped my black wall with some golden stickers. Looks a bit like stars :-) This is a temporary solution, because my plan is to paint this wall. I want to try a COLOUR!!! Yes, it is madness, but I want to see what happens to my brain if I get a real COLOUR on one of my walls. I have tried before...and the results was totally catastrophic, but maybe I have become more mature...?